Livet settes på prøve (elisabethmelby)
Hjem Add Om meg Kontakt

1

Livet settes på prøve

Etter uker uten særlig kvalitet på treningen, hadde jeg nå begynt å kunne trene hardere og likevel ikke ha smerter i beinet etterpå. Jeg har tøyd og vært veldig nøye med øvelser og bruk av foamrulle, og behandlingen med nåler var veldig vellykket. Nå er jeg på bedringens vei og lysta på ritt kommer snikende. 

Så har det skjedd det som jeg ikke unner noen å oppleve. Min kjæreste JT falt om for 4 dager siden. Han fikk hjerteinfarkt :( 

Vi var samlet på eiendomskontoret for underskrivelse av dokumenter i forbindelse med salg av en tomt, som vi har hatt i en del år.  JT begynte å føle seg dårlig noe vi andre lett kunne se. Svetten haglet og huden skiftet farge.  Et lite øyeblikk tenkte vi at han hadde fått i seg honning, fra en kjeks han hadde spist på kontoret på morran, men jeg ante uråd og ringte 113 og sa at dette er veldig akutt. 

Det kom først to leger fra legekontoret, som er i andre etasje på bygget vi var i, og etterhvert kom ambulanse. JT var fryktelig dårlig og det var utrolig vondt å stå å se på sin kjære ligge på gulvet på et eiendomskontor og kjempe for livet.  JT sa: nå dør jeg ! 

Luftambulansen kom og da JT ble kjørt inn i den så hadde det gått 50 min. siden legene kom. I alt virrvarret så var jeg veldig oppmerksom på tiden. De jobbet med han, og det så ut som en slagmark inne på kontoret. 

Jeg var kjemperedd, men måtte ta meg sammen for JT sin skyld, måtte være sterk og være der for han.  Vise han at dette skulle gå bra, for han var veldig redd og hadde forferdelige smerter og sleit med å puste, selv med ekstra surstoff. Jeg husker jeg så at de pakket ut hjertestarterutstyr og tenkte at den skal pokker i meg ikke i bruk, så pust og lev JT!! 

Jeg strøk han på kinnet og kysset han i panna føre de tok han inn i helikopteret. ( Det husket han faktisk i ettertid <3 ) Jeg ble tilbudt å bli med, men jeg hadde min yngste datter 50 meter unna i et annet bygg, på jobb. Jeg kunne ikke dra å la henne få beskjed fra andre. Hun hadde fått med seg at noe hadde skjedd, men ikke at det var hennes pappa det gjaldt. Ene karen fra ambulansen fortalte meg videre prosedyre og sa jeg skulle komme etter i bil, og at noen måtte kjøre meg.  Jeg var heldig at en venninne og et fantastisk menneske hadde kommet til, og sa at hennes mann kunne kjøre.

I det helikopteret lettet løp jeg inn til datteren min, og hun fikk selvfølgelig helt sjokk. Hun ble avløst av arbeidsgiver etterhvert og dro hjem til mormor,  hvor resten av familien hadde samlet seg, etter at jeg hadde varslet en etter en. 

På Rikshospitalet møtte jeg igjen min kjære, han var behandlet for hjerteinfarkt. Åren som var tett var den store inn til venstre hjertekammer. 100 % tett, så han var heldig som fikk rask behandling.  Da blir skaden på hjertemuskelen mindre.  Jo lengre tid uten blodgjennomstrømming, jo flere celler dør og det blir varige skader på hjerte. 

Vi er heldige som bor i Norge og som har ambulanse- og luftambulansetjeneste som er helt avgjørende i situasjoner som denne. Uten dem hadde jeg ikke hatt JT ved min side idag <3

Det kjennes godt å skrive ned litt, jeg har ikke vært så flink til å bearbeide egne følelser. Jeg har ikke orket tanken på å møte noen så jeg har ikke vært på butikken eller noe sted som jeg kan risikere å treffe kjente. Ikke pga av de jeg evt kunne møte, men pga av meg selv. Jeg har ikke helt kontroll på egne følelser ennå og da innbiller jeg meg at opplevelsen av å møte gode kjenninger "face2face", er uhåndterbart for meg akkurat nå. Heldigvis finnes sosiale medier og har også fått utrolig mange hyggelige meldinger på sms og messenger . Så mye omtanke som vises settes utrolig stor pris på. Det varmer at folk bryr seg <3 Tusen takk !!! 

Jeg tok en tur på sykkel i går, og hadde på forhånd bestemt en hard økt. Det ble det på flere måter. I løpet av de 5 harde milene med høy puls, kom også en slags reaksjon. Jeg gråt litt innimellom og jo vondere fysisk jeg hadde det, jo bedre var det, for da slapp jeg å tenke så fælt. 

Nå har JT, etter forholdene, det veldig bra. Han begynner allerede å bli utålmodig etter 4 dager på sykehus. Han går med et hjertemålerinst rument som er koblet til 8 elektroder rundt på overkroppen. Han er under overvåkning på en måte. Noen dager til så kommer han hjem og vi er beredt på å starte livet på nytt.  

Han har fått livet i gave og nå starter jobben med å leve det på best mulig måte, og ta vare på kroppen som skal virke i mange mange mange år til :-) 



  • Caroline
    26.08.2015 kl.15:24
    Hei! Jeg er journalist i Romerikes Blad og skulle gjerne ha kommet i kontakt med deg. Vil du sende meg en epost på cabj@rb.no? Mvh, Caroline Bjerkland



    Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    hits