Endelig sesongstart! (elisabethmelby)
Hjem Add Om meg Kontakt

0

Endelig sesongstart!

Våren har ikke blitt sånn jeg hadde tenkt. Et par allergianfall som tærer utrolig på kroppen, mye mer enn man skulle tro. Da kommer også den sviktende motivasjonen sigende, når trening må nedprioriteres og mat blir "farlig". Ikke nok med det, men i tillegg har jeg en altfor stram "piriformis", en muskel som har utspring fra korsbeinet og har feste på utsiden av lårbeinet. Det gir utrolige smerter i hofte og stråler nedover på bakside lår og i knehasen. Isjasnerven ligger i samme område, så tipper den er med på å lage smertene. En ganske typisk løpeskade vil jeg tro, og med ( til tider) mye løping i vinter kombinert med for dårlig tøying.....så vips...... :-(
Jævlig ergelig, for det KAN henge i lenge har jeg skjønt :-(

Forrige hælj gikk Elgrittet og jeg måtte stå over pga smerter. Da "rømte" jeg til fjells og var aleine på hytta med hundene mine. Foamrulla var med og det eneste jeg orka de to første dagene var å gå turer, rolig. 4 x dgl så tøyde jeg og brukte foamrulle. Vondt som fy, men eneste som kan hjelpe. Søndag ble det en sykkeltur og det funka greit. Vondt i etterkant men ikke sammenlignbart med det som var etter økta torsdag. Da klarte jeg ikke å trå ned hælen i gulvet da jeg gikk en gang.

Mandag meldte jeg meg på Finnskogkureren, et grusritt med noen innslag av traktorveier og sti, for å ha et mål gjennom uka og trene riktig og tøye MYE. Jeg klapper meg selv på skuldra for jeg syns jeg har vært flink gjennom hele uka, og gjort alt riktig. Det blir mye trening aleine og jeg må hele tiden finne faktorer som skaper motivasjon. STRAVA er en av dem. Et nettsamfunn for treningsglade folk hvor vi kan legge ut alle treningsøkter, omtrent som en treningsdagbok. På intervall øktene, som oftes er aleine, så tenker jeg hvordan dette tar seg ut på STRAVA, for å holde ut til det aller siste ;-) Det er jo ingen som står å pusher meg, sånn jeg selv gjerne står å pusher mine PT kunder.
Jeg har jo også en indre motivasjon, det som trigger meg til å holde på. Uten å ha ulike treningsmål så raser jo alt sammen. Jeg hadde 3 spesifikke mål denne sesongen. De ligger litt langt unna akkurat nå, men jeg kan kanskje nærme meg to av dem.

Så var det hæljas ritt da.......
Det ble et mareRITT!! ;-).
Våkna 0700 og hørte det høljeregne ute. Krøyp ennå lenger innunder dyna og begynte å tenke på ulike grunner til at jeg bare skulle bli i senga, hjemme. Men så fant jeg egentlig ingen, så jeg måtte opp.
Alt lå klart og pakket fra kvelden(natta) før. Kun kle på, hølje ned en shake, blande energidrikke til selve rittet og smøre et par brødskiver.
0815 var avreise mot de mørke skoger. Jeg kjente på adrenalinet i bilen, kjente hjerte hoppe litt da jeg tenkte å visualiserte hvordan det skulle bli.
Jeg fikk til kun en ting av det jeg hadde sett for meg og det var å plassere meg langt fram og henge med tetgruppa så langt det gikk. Vel.....det gikk ikke så langt, for plutselig kjørte to karer inn i hverandre og lagde et lite scenario midt i veien så jeg ( og mange andre) så vidt unngikk å treffe dem. Da dro "toget" og jeg ble midt i mellom. Klarte å hanke inn tre karer og la meg bak som fjerdemann. Det varte ikke lenge, for på første stiparti sa det stopp for dem, og jeg var igjen aleine midt i mellom. Etterhvert kom det opp folk bak meg og jeg ble liggende å trekke en gruppe. Ikke en tilbød seg til å dra. Etter nøyaktig en time, så sa en annen at vi kunne vel dra litt alle. Det var tegnet på at nå begynte det å gå litt for sakte og at mine krefter tæret på skikkelig. Jeg hang meg på så godt jeg kunne, men føttene mine var så kalde av all møkk og overvann at jeg hadde mistet helt følelsen. I den neste bakken måtte jeg slippe dem. I den gruppa lå henne som slo meg med ca 4 min og tok 2. totalt.
Jeg hadde det såååå vondt at jeg nesten gråter nå bare av å tenke på det. Da kommer tanker som ikke er så gode og alt bare raser sammen. Jeg husker jeg så på klokka da jeg var ute på en transportetappe på asfalt og så at farten var 17,5 km/t !!!! pulsen dalte og jeg klarte ikke å mobilisere en dritt......
Noe måtte jeg gjøre, så jeg tenkte på hvordan det var å måtte gå på glødende kull, jeg prøvde å tenke at føttene var glovarme og at detta er da ikke noe å syte for.....16 km igjen for pokker, TA DEG SAMMEN!!! Gudskjelov var det å svinge av veien og inn i et stiparti. Da glemmer jeg lett alt som er vondt og bare fokuserer på linjer og ha det gøy. Men det varte ikke så lenge. Ny slak lang grusbakke lå foran meg og nå hørte jeg noen kom bak. Den får bare komme tenkte jeg, nå orker jeg ikke mere. Men så dukka det opp ei dame, godt voksen som meg sjøl, så jeg tenkte......ikke for sanne helvetet heller om du skal føre meg i mål!!!! Jakta var i gang og jeg visste vi hadde litt traktorvei og to stipartier igjen. Det gikk så møkka spruta på traktorveien og jeg tenkte at denne dama er ikke redd iallfall. Vi hadde høy fart på den glatte, gjørmete og steinete smale traktorhjulstien. Ut på grus igjen og dama tråkka bra. Nok en gang forbanna jeg meg på at denne skulle ikke foran meg i mål. Satte inn et lite støt på en slett grusvei og da fikk jeg noen meter, hu klarte ikke følge. Men så kom en motbakke og mine 67 kilo ( litt tung i rompa for tida) mot hennes 50 ( så det ut som) så kom hun i rygg og ikke nok med det, hu smart fader i meg forbi. Jaja, du fruentimme, nå skal du få blø. Inn på nest siste stiparti og jeg fedde forbi nok en gang. " Kan du ikke bare bli BAK"!!!
En bratt grusbakke( med mye løsgrus og vannrenner) igjen, et stiparti og litt grusvei fram til mål.
I bakken støtet hu igjen og jeg ga tilbake. Vi var likt på toppen og nå handla det om å komme først inn i neste stiparti. Det er utfor, steinete, gress og mye gjørme. Vi var likt inn der også, men ikke plass til to så jeg var langt uti buskaset, for nå skulle jeg forbi. Jeg grisesykla nedover, tok to karer til og var først ute på veien igjen. Så ikke en dritt for øya var fulle av gjørme og tårer( nei, gråt ikke altså) men det var bare å satse på at det ikke var noen store steiner i veien. Så meg ikke tilbake, kun fokus på å trå til mållinja var passert. DA hadde jeg det så vondt men var likevel lykkelig over å være ferdig, og FØRST over målstreken, av meg og denne dama. Grusa henne da !! ;-) Resten av den dagen gikk med til å få reint utstyr, ligge på sofaen, døyve smertene med piller, men vel vitende om at nå er sesongen i gang. Hvor lenge det går vites ikke, men jeg er nå i gang med tøy og bøy fram mot neste hælj. Da går Krepserittet!! :-) E :-)





  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    hits